Infeksjoner har vært en svøpe for menneskeheten i all tid inntil penicillinets og antibiotikaens tidsalder, som i de sivile samfunn begynte etter 2. verdenskrig og som bygget på oppdagelsen av penicillinet i 1928 av Alexander Flemming.
Nå, når bakteriene blir stadig mer resistente (motstandsdyktige) mot antibiotika (bl.a. penicillin), blir infeksjoner en alvorligere sykdomsgruppe enn vi har vært vant til. Det betyr at vi bør bli flinkere til å vurdere og behandle infeksjoner slik at vi behandler dem, så langt det er mulig og forsvarlig, uten å bruke antibiotika.
Skolemedisinen vant viktige slag i krigen mot infeksjoner lenge før penicillinet ble oppdaget. Den mest kjente og sagnomsuste er historien om Semmelweiss og hvordan han fant ut at barselsfeber kunne man begrense kun ved at legene vasket hendene.
Også Florence Nightingale var en pioner for håndvask og andre hygienetiltak i arbeidet med å bekjempe sårinfeksjoner, som det var flust av i krigslasarettene der hun styrte.
Den alvorlige komplikasjonen ved infeksjoner er sepsis, eller blodforgiftning. Det betyr at infeksjonen fra å være lokal, sprer seg via blodbanen, til andre organer eller hulrom i kroppen. Sepsis eller blodforgiftning er en meget alvorlig og livstruende tilstand.
Blir huden skadet med et gjennomgående sår, er det med en gang risiko for infeksjon. God regel er det derfor å vaske alle hudskader med såpe og rennende vann og deretter dekke til med plaster/bandage. Det bør også vurderes om det er et sår som skal sys. Er det et rent og gjennomgående sår, så skal det lukkes, sårkantene skal adapteres (trekkes sammen),
med strips eller plaster og deretter dekkes til med bandage.
Dersom det er et urent sår, et bittsår (katte el. hund for eks), så er regelen at man skal la det være åpent, det skal gro sekundært. Ved urene sår bør det vurderes om man skal begynne med antibiotika og ofte settes stivkrampevaksine.